Volumbloggen 2007

Nødvendig propaganda

2007-06-19T00:36:00.000+03:00

Informasjonen flyter. Vi bombarderes av inntrykk og må etter beste evne sile ut det lille som er relevant blant en rekke uvesentligheter. Overalt hvor vi vender nesa er det noen som ønsker vår oppmerksomhet. Informasjon som kjemper en innbyrdes kamp for å nå frem til den sterke forbrukermakta. ”Hør på oss, kjøp meg, dette er veien, sannheten og livet til lykke, det koster bare…”

Som oftest er det dessverre snakk om et produkt eller budskap som må selges for å overleve.
Jeg velger å tro det er et godt budskap vi leverer, selv om vi i Volum også er avhengig av en viss inntekt for å overleve.

Det er ingen tvil om at vi holder dugnadsånden i livet, men det er begrensa hvor langt en kan komme, selv med ei rive og en velfylt pose idealisme i henda. Noen kontanter trenger selv Volums ildsjeler for at det skal bli balanse i regnskapet.

Jeg hang opp plakater og flyers om Volum på Høgskolen her forleden. Jeg merket hvor lett det var å adoptere tankebanene til en kynisk selger, hvor jeg på den mest utspekulerte måte ønsket å få flest mulig å se mitt merkenavn. Jeg sprang opp til en forelesningssal og hang opp plakater på en hvit, umerka vegg (som helt sikkert ikke var mynta for plakater), fordi det om en liten stund skulle samles en rekke mennesker til seminar der. Jeg la Volumflyers på stoler, i hyller, på bord, på disk, på dører – overalt hvor folk var nødt til å hvile blikket for noen sekunder. Etter en svett joggerunde rundt i skolens lokaler, slang jeg meg fornøyd inn i bilen, og vrei om tenninga. I det samme radioen fikk livgivende strøm, fikk jeg høre de aller siste linjer av en gammel Briskebylåt. ”This is propaganda” var de eneste ordene jeg fikk høre før tonene ble fadet bort, og jeg blei for et øyeblikk sittende igjen i stillheten med en dårlig samvittighet. ”Ja, der fikk jeg den” tenkte jeg – nå har jeg blitt en av de som dynger ned postkassene til skikkelige folk med irriterende propaganda. Jeg har blitt en reklamemann som prakker på mennesker merkenavn og salgsbudskap, hvor jeg kynisk gjør min markedsføring for egen vinnings skyld.

Samvittighetsgnaget gikk imidlertid raskt over. Jeg er helt sikker på at vi i Volum er et helt stillehav ifra å være verken kommersielle eller kapitalistiske av oss, selv om vi er helt avhengige av at en del publikum kjøper våre billetter. Prisen for festivalpass er for en symbolsk sum å regne, men vil likevel høyst sannsynlig være tilstrekkelig for å gjøre dette gedigne dugnadsprosjektet mulig. For det nettopp hva det er - en kjempestor dugnad i beste Gerhardsenånd, dog med en profesjonalitet over hele fjøla.

Da mener jeg det er verdt å kjempe for at Volumnavnet kommer ut til folket, verdt noen tvilsomme plakatopphengninger, føtter i dørsprekken, offensive telefoner, freidige forespørsler om lån og hjelp, samt noen private styremedlemskontoer som går dyktig i minus. Det er verdt det, selv om vi rent praktisk utfører de samme propagandahandlinger som enhver annen bedrift gjør for å få frem seg og sitt. Jeg velger å tru vår markedsføring er et ledd i å spre et meget godt budskap, og at vi taler for en kjempeviktig sak for regionen vår. Og uavhengig av billettsalg - det er fordi vi ønsker å dele vårt spennende kunstprogram med så mange som mulig, vi løper rundt og roper VOLUM! til alle vi møter.

Nå vil sikkert de fleste andre som markedsfører seg hevde de gjør det for en god sak, at de fronter gode verdier alle bare må få ta del i. Det blir en umulig jobb og diskusjon å finne ut hvem som har de beste intensjoner og verdier, men at Volum bare ønsker å gjøre godt for sjela til folk, det er jeg overbevist om. Vi fortsetter med å sette Volum på dagsordenen. Vi trenger publikum, publikum trenger Volum. Da må vi se igjennom fingra med at vårt navn må henges opp på ubesudla hvitmalte vegger til tider.

Vi sees på festival!

Knut Egil

- a Klara gikk til hu var hundre år.

2007-05-13T15:51:00.000+03:00

Vi vet det så godt alle sammen. Hver og en som har vøksi opp i byen som har delt seg sjøl fra Glomma med en diger vei, vet vi at Elverum av og til kan være skikkelig stille. På et eller annet tidspunkt bestemte noen få ambisiøse elverumsinger seg for at byen var FOR stille. Detta var en nødt til å gjøra noe med. Vi lager en festival!

I år er vi ti engasjerte sjeler som sitter i styret for Volum 07. Vi bor i fem eller seks forskjellige byer, og i St.Hanshelga (som nærmer seg med noen fryktelige kjempesteg) får vi se hvilke resultater arbeidet vi har lagt ned de siste to åra høster. Det er spennende. Jævlig spennende. Og alle ti lurer vi nok i sene timer på om detta i det hele tatt kommer til å gå. Men som de aller fleste vet og har erfart: ”alt går, alt går, a Klara gikk til hu var hundre år”. Det er denne setningen som holder min mage sånn passe kald i disse dager.

Og en kan spørre seg sjøl: hvorfor gidder vi? Hva er det som gjør at vi velger å legge ned så utrulig mye krefter og energi i noe som vi ikke får ei krone tilbake for? Jeg kan bare svare for meg sjøl. Når en ikke jobber for penger, så jobber en for noe annet. Dugnadsarbeid og frivillig innsats dreier seg om engasjement, et brennende og innstendig ønske om å få til noe. Noe som en sjøl synes er viktig, og som en håper at også andre kan se viktigheten av. Jeg er av de som ble født med et gen som heter ”voldsomt engasjement” Det kan være ei pest og en plage, ikke bare for meg sjøl, men også for de rundt meg. Særlig når en ser på dagsrevyen. Men jeg føler meg heldig. Uten gen for engasjement hadde min hverdag vært fryktelig tom. Jeg tror de andre ti føler det samme.

Jobbinga med Volum gir også en utrolig tilfredsstillende følelse. En ser tydelig at jobben en gjør gir resultater og stor glede for andre enn en sjøl. Både engasjement og resultat er viktige grunner til at jeg synes all jobben er verdt det. Men det er ikke hovedgrunnen. Hovedgrunnen er enkel. Det er all moroa.

Ti tullinger har bestemt seg for å gi Elverum kultursjokk. I 2005 gav vi byen et rosa sjokk, og lite vet Elverums befolkning om all moroa vi hadde når vi sto i garasjen hjemme i Hagaroa og malte en gammal bil. Og all fnisinga i det vi sprayet på sølvsommerfugler på panseret. Men aller mest lo vi nok når vi tauet vidunderet til Leiret. All glisinga er min egen motivasjon. Det er det som gjør det hele verdt det.

Volum er en ufattelig artig jobb. Humoren og samholdet er for min del kjernen i sjølve festivalen og gleden ved dugnad generelt.

Og jeg har gode nyheter til dere folkens. Om litt over en måned sparker festivalen i gang. Og for å få detta til å gå, klarer vi ikke lenger dra lasset alene. Vi har gapet over for mye, vi har visst det hele tiden. Og vi har gjort det med vilje. Vi har lukket øynene og tenkt ”alt går alt går, a Klara gikk til a var hundre år”. Ta del i Volum. Hjelp oss til å få dette til å gå. Bli med på showet og kjenn den deilige følelsen.

Hva får du for det? Du får en hel festival. Og ufattelig mye moro på veien.

Maren.

Blogg, vevlogg eller vlogg?

2007-05-05T00:24:00.000+03:00

En blogg (av engelsk språk blog, en kortform av weblog, av web, «vev» og log, «logg»), på norsk også vevlogg, er en betegnelse på en oppdatert internettside hvor én eller flere forfattere ytrer synspunkter og forteller omverdenen om det som skjer. I Volum-bloggen har vi flere. Innleggene dateres som oftest i omvendt kronologisk rekkefølge, og det nyeste innlegget legges da automatisk øverst på siden. Der noen weblogger er rene dagbøker for bloggskribenten, er andre mer tematisk, profesjonelt eller kunstnerisk vinklet. Man kan vel si at Volum-bloggen er nærmest beslektet med sistnevnte kategori. Blogger gjør også ofte ivrig bruk av pekere til andre nettsteder og ikke minst andre weblogger.

Navnet er et teleskopord og er originalt Web-logg.

Ganske morsomt.

Videre om teleskopord:

Eksempler på andre teleskopord kan være botox (botulinumtoksin), brunsj (breakfast lunsj), nja (nei ja), smog (smoke fog) og svorsk(svensk-norsk).

Teleskopord er også vanlig som navn på firmaer og konserner; Texaco(Texas company)

Forsøk å visualisere dette ordet… enda morsommere!

Per

Murveggtanker om natur -om teori og praksis

2007-04-03T20:29:00.000+03:00

Rett ovenfor meg, på andre siden av kontorpulten, ser jeg inn i en jevn flate, materialisert i form av en grå murvegg. Jeg sitter stille på min kontorstol og kikker ofte på denne murvegg når jeg hever blikket ifra pc - skjermen (en øvelse jeg ofte gjør) og forsøker å tenke nye gode og lure tanker. Antageligvis leter jeg samtidig etter inspirasjon, overbevisning og stimulans i slike øyeblikk.

Jeg var kanskje litt i tvil til å begynne med, men er nå sikker i min sak. Toppen av ironi er for meg det jeg har gjort mest den siste måneden – nemlig å sitte stille inne, dag etter dag, ha ytterst sporadisk kontakt med andre mennesker, la kroppen forfalle, huden blekne og tankerekkene gå i ring, mens jeg gjør hva? – Jo, skriver store høyløftige abstrakte masterord om hvor flott og viktig det faktisk er å være i bevegelse, være i bevegeles ute i natur.

Jeg finner meg selv midt inne i en hektisk innspurt på min mastergrad, og innser jeg har sett mer på murveggen bak kontorpulten enn til den knallrunde sola som, har jeg blitt fortalt, har vært enerådende på himmelen den siste drøye uka. Jeg sitter stille på min stol og skriver flotte ord om friluftslivet, jeg sitter stille og skriver om hvor meningsfullt og, underforstått, hvor viktig det er å oppsøke natur, bevege seg i natur, møte natur, møte verden. Hvor essensielt det er for mennesket å handle og kommunisere aktivt med sine omgivelser. Jeg skriver at et aktivt møte med natur er kilden til mange gode naturopplevelser. Nettopp derfor er det viktig å forske på disse verdiene tenker jeg. Få disse ned på papiret – opplevelsesperspektivet, helseverdien, de fysiske og mentale. Jeg må være med på å dokumentere dette på skikkelig vis, slik at ingen fra øvrigheta kan planere og legge asfalt over våre skoger og fjell, uten først å ta de individuelt betingede ikkekvantifiserbare behov til grundig vurdering.

Dette er viktig tenker jeg, og kikker enda nøyere på murveggen foran meg. Forsøker å overbevise meg selv om egen hensiktsmessig tidsdisponering, forsøker å innse at dette isolerte boblelivet er verdt det, selv om jeg nå opplever meg selv mer fremmedgjort de fenomenene jeg setter høyt og forsker på, enn jeg noen gang før har vært. En ting er å tenke, noe ganske annet å gjøre.

Og jeg trøster meg selv i de tyngste stunder at en vakker dag vil disse tankene jeg har båret med meg i snart tre år være samlet og stiftet i hop mellom to permer, klare til å bli uttrykt, klare til å kommunisere aktivt med omverden. Da skal de være en relevant og ubestridelig del av en større virkelighet enn den som bare eksisterer under min kortklipte skalp. Jeg trøster meg med at disse mastergradstanker snart skal få snakke med og bryne seg på andre, teste sin effekt på ulike miljøer, kort og godt kunne hente respons ifra andre landskap enn fra den grå murveggen bak pc`en. (Mens jeg bedriver denne form for egenterapi, forsøker jeg samtidig å fortrenge erkjennelsen av at de aller fleste mastergrader ender opp som bokhyllefyll, aller innerst i høyskolebiblioteket. Ubrukt og ulest, forvist til evig fortapelse i de mørkeste arkiver)

Gode tanker, gode uttrykk, gode budskap og gode ideer kan romstere så lenge de bare orker i eget hode, uten at de får muligheten til å bekrefte seg selv, uten at de gis muligheten til å eksistere og handle aktivt i verden utenfor. Da er det umulig å vite om alle disse tanker og ideer faktisk hadde noe å gjøre der ute, om de faktisk ville gjort en forskjell, om de ville hatt en effekt og betydning for andre enn deg selv. Det var når jeg satt og tenkte på akkurat dette jeg forstod at det nettopp er denne typer kvaler og bekymringer Volum er med på å eliminere. Nå skal jeg ikke sidestille min frustrerte mastergradsprosess med de arbeidsperioder alle våre spennende og dyktige Volumdeltagerne går igjennom, men jeg tror likevel de fleste skapende mennesker opplever mye av den samme type følelsen, om det så er hjemme i sitt atelier, i sitt musikkstudio, i redigeringsbua, ved forfatterpulten, i øvingslokalet eller på scena. De undrer på om sitt åndsmateriale noen gang skal få lov til å prege verden på noe vis, få være en fullgod del av den.

Nettopp det får de anledning til å realisere gjennom Volum. Der får de sin fortjente mulighet til å kommunisere sine nye spennende tanker, pakket in i et like spennende og originalt uttrykk. De får virkeliggjort dem, bekreftet dem ovenfor seg selv, samtidig som vi andre får lov til å ta del i denne nye spennende variant av virkeligheten. Og denne muligheten de gies til dette? - Det er Volum det - arena og utstillingsvindu for nye og gamle uttrykk, for det uprøvde og prøvde. En ny og fullgod bit av vår virkelighet som publikum, Volumdeltakere og vi i Volumstyret skal få lov til å oppleve til St. Hans. Denne Volumhelga skal jeg være ute så mye jeg kan, langt vekk ifra sterile intetsigende kontorlandskap. Og skulle jeg likevel finne meg selv sittende med blikket festet på en grå murvegg i løpet av den perioden, må det være fordi denne veggen er en del av en installasjon, med et eget budskap en av våre Volumdeltagere ønsker å kommunisere. Jeg føler meg beriket allerede.

Knut Egil

En verden av festivaler!

2007-03-30T10:50:00.000+03:00

Et kjapt Google-søk på ordet «festival» gir overveldende 217 millioner treff. Wikipedia kan fortelle at en festival er en «begivenhet, vanligvis arrangert av et lokalsamfunn, som fokuserer på et unikt aspekt ved det bestemte samfunnet». En festivals funksjon er «å søke å møte spesifikke sosiale behov og oppgaver, samt å sørge for underholdning» (min oversettelse).

Alle festivaler har ulike temaer og mål. Religiøse festivaler hyller en bestemt gud og bringer troende sammen. Kulturfestivaler formidler kultur av ymse slag til publikum, det være seg musikk, film, dans, teater, litteratur, kunst eller annet. Historiske festivaler ser tilbake på historiske epoker eller markerer datoene for viktige historiske hendelser i en kultur. Noen festivaler konsentrerer seg om naturfenomener eller overganger i naturen, som for eksempel skifte i årstider. Andre kan være en måte for grupper av mennesker å feire seg selv på, slik som ”gay pride”-parader eller festivaler for etniske minoriteter eller lokalsamfunn.

Det finnes festivaler til ære for mat og drikke (som for eksempel International Soup Festival i Krakow eller Prairie Dog Chili Cookoff & World Championship Pickled Quail Egg Eating i Texas), for historiske personer (som Ibsen-festivalen) eller for ulike fagområder eller interesser (som Cambridge Science Festival eller Norsk Bridgefestival).

Det finnes en festival for bortimot hvert eneste merkelige tema man kan tenke seg. Hva med Penisfestivalen i Japan for eksempel? Eller Frozen Dead Guy Days i Colorado, som er basert på historien om en frossen, norsk bestefar? Det er i sannhet mye rart der ute. Andre underlige varianter finner du på askmen.com's uoffisielle kåring av verdens 10 rareste festivaler.

Kulturfestivalen Volum er en bitteliten fjert i Atlanteren i forhold til mange av verdens festivaler. Den er også forholdsvis ordinær – i alle fall sammenlignet med et par av de mer spesielle eksemplene nevnt ovenfor. Men allikevel er den noe helt for seg selv!
Volum ønsker å øke nærmiljøets kunnskap og interesse for lokalt talent, lokal skaperkraft og lokal kreativitet. Vi ønsker å bidra til et levende kulturmiljø, og jobbe for at Elverum kan bli et sted hvor det skal være mulig å leve av kunst og kultur. Volum bringer sammen et mangfold av kulturutøvere med rot i Elverum og omegn, og byr distriktets innbyggere på unike kulturopplevelser. Dette er Volums funksjon - og jammen blir det ikke god underholdning av det også!

Ranniz

Lina ser på: Nynorsk

2007-03-22T09:33:00.000+02:00

En sjølransakende bloggpost denne gangen. Jeg stiller spørsmålet (og ikke uten hjertesukk): Hvorfor skriver jeg ikke nynorsk?

Jeg er fan av Olaug Nilssen og Tarjei Vesaas. Jeg leser gjerne Frode Grytten, Anna Gavalda i nynorsk oversettelse, Gunnhild Øyehaug og Tormod Haugland, Eva Jensen og Sigmund Løvaasen (som kommer fra min nabokommune, Trysil), Eldrid Lunden og Jon Fosse, Carl Frode Tiller og Ingrid Aanestad.

Jeg kommer, i følge det jeg kan skjønne og dessuten har lært, fra et område som bruker bokmål i skolen og det offentlige generelt, men som har så mange særtrekk i dialekta, at målet mitt (fra Elverum, som utgjør et veiknutepunkt i Sørøsterdal, en smeltedigel full av bygdinger, løtensinger, tryslinger, åmotinger og solunger) faktisk peker mer i retning av nynorsk enn av bokmål. Så sant jeg hadde prata som de gamle gjør, og slutta å knote slik jeg gjør etter flere år med sentrumsskole og byliv. Da norsklæreren min påpekte dette i tredje klasse på videregående, ble det ramaskrik blant de fisefine sentrumsungdommene (dvs. leiersinga fra Søbakken, for dem som er lokalkjente), som mest av alt ville få det til å høres ut som om de kom fra Oslo så snart de åpna munn). ("Den helvetes hovudstaden", sitat Olaug Nilssen). Kunne gjerne ha skrevi mer om Oslo her, men overlater det til Oalug Nilssen i første omgang.

Jeg har i flere år pukka på retten min til å skrive gras, mjølk, hjematt istedet for hjem igjen, sjøl istedet for selv. Jeg prøvde meg ei stund på sjølv (med v), men fikk beskjed om at det er nynorsk, og man må være konsekvent. Jeg prøvde meg ei stund med "å sjå", men fikk høre at det er nynorsk, og at jeg skriver bokmål. Jeg måtte overbevise veilederen min på masterstudiet om at jeg helt fint kunne skrive a-endelser på verb, bare jeg gjorde det konsekvent (han handla inn mat, jeg oppdaga noe nytt) og jeg skriver for eksempel "denne omarbeida versjonen" istedet for "den omarbeidede" (noe så tungt og heslig skal du lete lenger etter).

Kanskje er dette takket være 1) norsklæreren min på videreående, som åpna for bruk av radikale bokmålsformer "så lenge man bruker dem konsekvent" og 2) Arild Linneberg, som jeg har lest litteraturvitenskapelige tekster av, og fikk ståpels på ryggen da jeg oppdaga at det var lov til å skrive slik. 3) det har heller ikke vært dumt å lese Rune Christiansen, Kyrre Andreassen eller Thure-Erik Lund, 4) og det var frigjørende å lese lokale dialektinnslag i for eksempel Sigmund Løvaasens romaner Nyryddinga og Brakk, og Adelheyd Seyfarts Fars hus.

Men når det gjelder flere av de jeg nevner ovenfor (Andreassen, Linneberg, Christiansen, Lund) kommer de fra områder med utstrakt bruk av diftonger. De skriver at de veit, de blei og noen ble til og med kanskje heite om øra. De sitter på stein, får vondt i et bein. Her i Elverum er det svært lite bruk av diftonger i dialekta - vi har såkalt monoftongering. Det vil si at jeg sitter (eller sitt) på en sten, får vondt i benet, og det betyr IKKE at jeg dermed sagt later som om jeg kommer fra finere Frogner. Hvis jeg hadde røkt (røyka), ville jeg gått ut for å røke, ikke for å røyke. Og ville følt at jeg prater bred (ikke brei) dialekt når jeg sier det. Som demonstrert overfor, skulle jeg ønske det var mer akseptert at jeg skriver perfektum mer slik jeg snakker det: har skrevi (og jeg oversetter, for språkdøve: har skrevet), har kømmi (har kommet), har vøksi opp (vokst opp), har fønni (har funnet), har vønni (har vunnet). Jeg har dessuten lyst til låne mange nynorske sterke verbformer. Jeg vil heller skrive at jeg sitt (sit) enn at jeg sitter, at jeg kjem enn at jeg kommer.

Jeg konkluderer med at det er lettere å bruke (og få aksept for) mine radikale ønskeformer/dialektformer skjønnlitterært, altså kunsterisk (fordi kunsten skal være FRI), enn det er å bruke dem i offentlige brev, masteravhandlinger, rundskriv og rapporter. Jeg er sjøl tilhenger av at saklige, vitenskapelige, informative tekster skal være leselige og konsekvente uten for store krumspring og barrierer (jeg er ofte ute med den mentale rødpennen når jeg leser andrs tekster). Jeg innser at ingen avis vil ansette meg som journalist dersom jeg ikke kan fire på krava og underordne meg en mer konservativ (eller "normativ") bokmålsform.

Men når det kommer til kunsten, blir jeg trassig og personlig, og snur opp ned på disse krava. Enten det er hjemlengselen som gjør seg utslag, urspråket mitt, barndomsspråket, som vil opp og fram, eller om det er lysten til å skrive underlig, overraske, gjøre ting litt vanskeligere.

Jeg vet at hedmarkinger som f.eks. Liv Nysted har gått over fra bokmål til nynorsk i voksen alder, og føler seg friere med det. Men jeg klarer ikke få meg til å skrive helt nynorsk sjøl. Hvorfor?

Tam tara tam:

Jeg tror det har å gjøre med de forbanna orda eg og ikkje å gjøre. Det er UMULIG for meg å komme forbi orda eg og ikkje. De klinger ikke i munnen min. I andres nynorske munner, gjerne. Vakkert. Men ikke i min. Fremmed, heller. Konstruert. Jeg skulle konstruere mitt eget språk, med jeg og ikke, med hjematt og sitt på en sten, sitt i sola og strekk på et ben. Men så spørs det bare: Vil noen ha det, og lese det?

Lina

Rotlaus ungdom, kom til Elverum, kaup dykk hus

2007-03-16T01:02:00.000+02:00

Å slå seg til ro i denne flyktige verden, full av endringer og muligheter, er jammen ikke lett. Slik sett var det enklere før. En visste både i geografi, borgerstand og yrke hvor en hørte hjemme. I dag er det verre – vi må velge vår identitet gjennom jobb, fritidssysler, interesser, tilholdssted og nettverk i et mylder av informasjon og handlingsmuligheter. Begrensning er så å si et ukjent begrep. Vi kan erobre hele verden, samtidig som det å faktisk velge ut noe, fort gir følelsen av å ha skuslet bort en rekke andre valgmuligheter.

Sammen med Sølvi har jeg valgt å kjøpe hus i Elverum. Og ja, jeg har ofte tenkt, slik jeg vil tro de fleste andre i vår livssituasjon også har tenkt, at ”nå blir jeg gjeldsslave, nå blir jeg låst, alle veier er lagt for meg. Min handlingsfrihet er borte, jeg må gjøre det som forventes, nå må jeg bli voksen, jobbe hundre prosent, få unger, slutte å leke, slutte å feste, slutte å plystre, gå med lutet rygg, kutte kontakten med alle, slutte å dra på ukeslange turer. Bare alvor, bare slit. Takk og farvel til livet, the bells tolls for me Hemingway!”

Dette er selvfølgelig tull.

Nå veit jeg hvor min base de nærmeste årene er. Et spørsmål mindre å gruble seg syk på. Nå kan jeg med trygghet vende blikket mot den store verden, vel vitende om jeg har noe stabilt og eget å vende tilbake til når inntrykkene har blitt mange og må bearbeides. Og skulle jeg bli veldig hjemkjær og stort sett holde meg hjemme, kan jeg et steinkast østover tre på meg skia og gå inn i skogen - gå mange mil, både i og utenfor oppkjørt løype. Et steinkast vestover, og jeg kan sjøsette min kano i Glomma, og padle med fiskesnøret på slep, samtidig som jeg kan kikke på både beveraktivitet og et rikt fugleliv. 5 minutter med sykkel nordover, og jeg kan få meg denne kaffelatten, akkompagnert av dagens aviser og fremmende mennesker å studere, hvis det er sånn at slike behov skulle melde seg. Sørover, øh, har jeg metropolen Kongsvinger innen rimelig kjøreavstand. Og rett utenfor stuevinduet har jeg plass nok for min egen snikkarbod, nok teltplass til alle mine venner og kjente, og en arena for et helt mesterskap i kubb. Hva mer kan en begjære?

Et rask kikk på boligprisene, og en romslig base i Elverum koster bare halvparten av hva et knøttlite krypinn i tigerstaden koster. Samtidig trenger ikke månedlige utgifter på et lån å bli så mye mer enn en gjennomsnittlig husleie, i hvert fall ikke når en er to om det. Og Elverum er en by i vekst, en del spennende prosjekter og nybygg er på gang – Mest sannsynlig kan du selge boligen din for mer enn det du ga.

Jo da, det trengs sikkert en del tiltak og initiativ på kulturfronten. Flere tilbud bør bli etablert i Elverum, men dette er jo spennende utfordringer å ta tak i for alle oss kunst- og kulturinteresserte.

Kom til Elverum, slå dere ned. Den øvrige verden vil fortsatt være der ute, innenfor god rekkevidde for utforskning.

Vi vil ha unge, kreative naboer.

First, we take Elverum. Then we take the world.

Knut Egil

Hjem

2007-03-02T12:57:00.000+02:00

I Hampi, India er dette noen sin inngangsdør. Eller, når jeg tenker meg om, er dette sannsynligvis mange sin inngangsdør. Ingen bor for seg sjøl i India. Alle bor sammen. Dette er stedet noen kommer hjem til hver dag. Akkurat nå ønskes noen velkommen av dette rommet. Og da slår det meg, hvor utrolig kjedelig velkomsten til min egen leilighet er. En småsliten gammel hotellgang fra nittitallet, med småslitt, pent støvsugd hotellteppe, pene, kritthvite vegger, og massevis av dører som fører inn til mennesker jeg aldri har sett. Min egen dør er i stivt treverk, og har lås for hotell-låsekort. Den funker ikke. Jeg bruker helt vanlig nøkkel i nøkkellåsen over. I entreen inne i leiligheten finnes juksemahogni, og det første jeg får i trynet når jeg kommer inn døren, er meg selv. I full figur. Til venstre henger jeg jakken.

Sannsynligvis ville en inder latt seg fascinere av min entré. På samme måte som jeg misunner hans. Eller hennes. Men en ting har vi felles. For henne lukter knallfarget murpuss det samme som støvsugde hotelltepper lukter for meg. Hjem. Jeg tror uansett jeg stikker ned til farvehandleren og kikker på de turkise boksene. Og med smil om munnen kan jeg livlig forestille meg hvilket forbanna leven det hadde blitt, om de andre ni totalt ukjente beboerene i 3.etg kom hjem til nymalte vegger en torsdag ettermiddag. En bit av India til det norske folk, velbekomme! Og neste dag: ekstraordinært styremøte i borettslaget. Møteplikt.

Maren

Volum undercover i Rikskonsertene

2007-02-22T18:50:00.000+02:00

Jeg befinner meg for tiden på et seks ukers feltarbeid i Rikskonsertene. Mitt mål for oppholdet er å finne ut hvilke kriterier for kunstnerisk kvalitet Rikskonsertene legger til grunn for sin programutforming. Rikskonsertene en statlig institusjon som skal sikre konserter av høy kunstnerisk kvalitet til et størst mulig publikum i alle deler av landet.

Å definere kunstnerisk kvalitet er en tøff oppgave som kanskje er umulig å finne en komplett løsning på. Jeg finner det allikevel interessant at ”kulturmeldinga” – stortingsmelding nr 48 2002-2003 påpeker at kvalitet ikke er et subjektivt begrep samtidig som det er et relativt begrep. Jeg er på mange måter enig i dette. Kunstnerisk kvalitet er ikke subjektivt i den forstand at man kan si at ”dette er dårlig fordi jeg ikke liker det”. Man må altså skille mellom kvalitet og smak. Dette innebærer at en avgjørelse om noe har høy kvalitet eller ikke krever både kunnskap og erfaring. Synsing holder altså ikke. Dette bør man ha i bakhodet neste gang man kritiserer noe man ikke liker. Allikevel må jeg påpeke at ingenting kan bli hundre prosent objektivt i kraft av at vi alle er subjekter, men det er en annen diskusjon.

Rikskonsertene formidler musikk i alle sjangere og Volum er stolte av å presentere Noxagt som tidligere har hatt den ære å være på turné for Rikskonsertene. Kom, hør, se og la deg rive med av en massiv og nyskapende kvalitetsvegg av lyd.

Per

TIMEPLAN

2007-02-18T22:20:00.002+02:00

Prosjektbeskrivelse, kritikk av en utstilling og en beskrivelse av et kunstverk skal være klart til i morra etter jeg har hatt en samtale med en lærer hvor jeg skal vise forslag til hva jeg skal arbeide med til bachelor utstillingen som jeg skal tegne skisser til i kveld. Deretter møte for å avklare akkurat hva vi skal gjøre i neste uke da en gruppe på seks reiser til Vilinus for å holde en ukes lang performance hvor vi skal kle oss ut i ulike roller og lure alle i musikkbransjen med at en medelev som ifølge oss er det hotteste som skjer i Norge akkurat nå. Vi andre spiller teamet rundt han og selv skal jeg være en parodi av meg selv med bare ekstreme hjemmesydde klær i en selvopptatt kunstnerrolle med sterke meninger om alt som ikke angår meg. Ettersom vi skal være representerte på filmfestival, etterfest, bandinnspilling og muligens MTV baltic og et reality show, spille på norsk natur og oljepenger mens stjernen i showet med heavy afro leter etter sin ukjente far på landsbygda i Litauen tror jeg dette kan bli moro. Men først blir det skulptur kurs med den tyske kunstneren Regina Möller som er kjent fra sitt magasin ”Regina” der hun tar utgangspunkt i typiske kvinnebladers tema, men gjennomfører med et spennende innhold der hun syr sine egne klær, og med hjelp av skiftende fotografer og skribenter som skriver interessante og mer dyptgående artikler enn vi er vant til fra dameblader. Tilbake fra en jugeuke i Vilinus er det feministuke som består av utstilling, debatter , performance og feiring kvinnene hvor jeg kommer til å være fullt opptatt samtidig som jeg er nødt til å lage et av arbeidene som jeg skal sende inn til master i Malmø tre uker senere, før jeg resier til Malmø for å gjøre et av de andre arbeidene ferdig og dokumentere før jeg igjen reiser tilbake og har to uker igjen til den store fristen. Så får jeg besøk fra Malmø i to uker og mens påskeferien går blir det mye jobb til bachelor utstillingen som skal stå klar tre uker senere. Fredag 27 april skal jeg begynne å puste igjen.
P.s. Ikke la dere lure til å tro at ”limited edition” svenske biler MED sjokolade er godt, for det er det ikke.

ÅSTE

Perler for svingende!

2007-02-17T10:14:00.000+02:00

Små steder gir rom for store opplevelser. Det fikk jeg oppleve de åra jeg bodde i Bø og studerte. Flesteparten av de største kulturopplevelsene jeg har hatt har funnet sted i nettopp Bø – en kommune med bare 5000 innbyggere! Grunnen til alle disse store opplevelsene i den lille bygda skyldtes at studenter og lokale støttet opp om hverandres arrangementer, og at arrangørene var modige. Felles for de fleste kulturarrangementene var at de som regel presenterte noe som for mange i publikum var nytt. Publikum gikk på det som var, for å opplevde nye sjangere, og ble inspirert i alle bauer og kanter til å oppleve NY kultur, skaffe seg NYE inntrykk, og møte NYE folk..
Derfor lurer jeg på. Hvorfor er det så dødt i Elverum? En by i enorm vekst, med store institusjoner og et helt ålreit næringsliv, og nesten 20000 innbyggere. Et akkurat passe stort tall i en liten men utrolig sentral by.
Jeg flyttet tilbake i juni. Nå er det vinter, og omtrent et halvt år er gått. Det har vært noen konserter, men nesten bare trygge varianter i forskjellige skanser skanser av rock-sjangern. Det har vært noen utstillinger, men motivene har vært hus og nisser. Hvor er alle hèn? Hvor er alle potensielle venner som skjønner at det er gøy å gå på konserter med spennende musikere man aldri har hørt? Hvor er idealistene som arrangerer, og publikum som går fordi det er MYE mer givende å overvære en kul utstilling sammen med andre enn å sitte hjemme og se på TV uten engang å huske hva det er du har sett når kvelden er over?
I starten var det mest komisk å innse at jeg og kjæresten min var yngst uansett hva slags kulturarrangementer vi gikk på. I starten lo og tulla vi, om at vi alltid dro ned alderssnittet så voldsomt. Nå er det bare trist. Veldig trist!
Hvorfor er det sånn at folk bare flytter til Elverum fordi de skal ha barn? Hvorfor kommer de ikke fordi byen er passe stor, har lite elementer som distraherer, har gode lokaler for alt mulig og har utrolig inspirerende omgivelser? Hvorfor vet de nesten ikke at Elverum vokser sånn, hvorfor leser de ikke Østlendingen i byene sine der de bor? Hvorfor vet de så lite om hjemstedet sitt? Hvor kommer den holdningen fra at Elverum er dødt og stille? Den eneste grunne til at den er død og stille er jo fordi dere ikke er her! Elverum er en lekeplass som bare venter på å bli brukt! Jeg vil ha klubbkonsepter, filmklubber, dristige utstillinger, små gøyale stykker på scene, venner å møte tilfeldig på gata og folk som bare stikker innom for en kopp te. Jeg vil ha folk som er levende interessert i det fantastiske stedet de er fra, og som gir noe tilbake når de er innom. Jeg vil ha unge mennesker som skjønner at det er kult når Vertavo (en fantastisk strykekvartett i ypperste verdensklasse) spiller i vårt eget Rådhus (med en billettpris på 80 kroner), for det har faktisk skjedd denna uka... Og alderssnittet lå godt opp mot middagshøyden.
Jeg er ensom! Kom tilbake. Det er jo så fint her – og jeg vil dele det med dere!

Sølvi, leder

Veiskille

2007-02-05T11:52:00.000+02:00

Om fire og en halv måned er jeg ferdig på skolen i Lillehammer. Ikke bare har jeg sommerferie, men jeg er ferdig med bachelor i fjernsynsteknikk. Jeg er nok en gang ved et veiskille.

Det er tre og et halvt år siden jeg bodde i Oslo. Jeg savner Oslo og jeg savner vennene mine som bor der veldig mye. Jeg savner å gå på kino når jeg vil, gå gratis på kunstmuseer, Hovedøya om sommeren og en by som sovner seint. Jeg har lyst til å jobbe, tjene penger, få ansvar og å finne ut av hvordan ting fungerer i det virkelige livet.

Det er snart to år siden jeg ble sammen med Stian. Fra høsten av starter master i fjernsynsproduksjon på Lillehammer. Der vil Stian gå. Jeg vet at hvis jeg går der selv vil jeg bli en superflink fjernsynsfotograf. Jeg kan fortsette med å leke og ha det gøy på skolen. I Lillehammer er alt nære der jeg bor, vi har en huseier som baker brød og kaker til oss, skiløypa ligger rett rundt hushjørnet og Stian Stian Stian.

Om seks og en halv måned bor jeg kanskje i en koselig leilighet i Oslo. Jeg går kanskje til jobb hver dag og lager middag med venner på kveldene. Eller så har jeg flyttet sammen med Stian i Lillehammer. Om dagen er vi på skolen og lager dokumentarer og om kvelden går vi på den ene lille kafeen vi liker og spiller backgammon.

Et valg mellom to gode alternativer, men likefullt et valg. Det var bare det å bestemme seg da..

Linn, nestleder

+++=+, -+-=+. ++-=-, -++=. …og hva jeg får ut ta det:

2007-02-01T21:20:00.000+02:00

En gang for lenge lenge siden ble jeg fortalt at pluss og pluss blir pluss. Minus og minus blir også pluss. Pluss og minus blir minus, og minus og pluss blir det samme. Minus. Jeg er ikke så god i matte men så lenge jeg ikke begir meg ut på mørkere vatten eller høyere fjell klarer sjøl jeg å følge med på utfallet. Jeg liker å overføre det samme regnestykke til det virkelige liv. Livet vil i vater. Ikke i water, men vannrett. Litt som ei vektskål. Ballast på ene sia fører til ballast på den andre sia… Og man klarer å holde stø kurs. På vannet om du vil. Hvis stoltheten din, den lille gule bilen, får ripe i lakken på venstre side en dag, finner du ganske sikkert til din fortvilelse en flenge på høyre side når du våkner dagen derpå. Så jubler du av lykke når det lokale ”gla’pensjonistlaget for u-utspilte superhelter” har trekt ut DEG som vinner av lotteriet. Personlig har det vært mye opp og ned, fram og tilbake den siste tia. Men for å gjøre det hele forstålig får dere her et utdrag.

Før jul hadde jeg et par minus. Skal ikke for sikkert si at dissa minusene var årsaken til det kommende plusset, men på sjølveste juleaften kunne jeg med store blå øyer pakke opp en Londontur. Det som fulgte på var nok et pluss. Cirque du Soleil skal vise Alegria under oppholdet i London, og jeg har skaffet oss billetter! Pluss, pluss pluss blir pluss. Da var det jo bare å sitte ned å vente på noe godt. I dag fikk jeg vite at husrommet jeg ønsker meg blir ledig, og jeg har førsterett. Dessuten fikk jeg i dag enda en pluss. En ganske stor pluss faktisk. Ekstrem stor. Dermed er jeg èn diger pluss i overskudd! Jeg er spent på utfallet. Ettersom jeg kjenner at det er på tide med litt minus.

Det gode med dette regnestykke er når du gjennomskuer at det fungerer åkke som. Og alltid til din favør. Er du levert til denna verda med huet i spenn under armen og en ambolt sugd fast på hver skulder? Har du grunnleggende negative holdninger? Ja da vil du antageligvis se litt motsatt på akkurat den påstanden. Da kan du trøste deg med at minus og minus blir… tja! Raspeballer i kantina eller snø helt til mai, kanskje. Da ville du vel blitt glad!

Ida, kunstnerisk ansvarlig

”Brøstmjølk i auge”

2007-01-26T13:48:00.000+02:00

En skal alltid være åpen for hvor, når og av hvem en mottar gode råd og tips. Verdifull kulturinnputt om de underligste emner kan vi åpenbart få når vi venter det som minst. I mitt tilfelle setter jeg alltid pris på å få utvidet min horisont innenfor feltet bevegelseskultur, og da først og fremst knyttet opp til mitt arbeid innenfor friluftslivsfaget.

Midt i november 2006 unna Sølvi og jeg oss en pause i hverdagslivet. Vi reiste til Bergen for å få litt åndelig påfyll, og kanskje få gjort unna litt julehandling. Vi tok inn på Skansen Pensjonat som ligger litt oppi lia for fisketorget, bakenfor Fløybanen. Godt fornøyde med en bolig med en upåklagelig utsikt over byen, forberede vi oss til å virkelig gjøre Bergen. I lomma hadde vi to teaterbilletter, og våre hjerner hadde for lengst fininnstilt seg på forestillingen ”Bikubesong”, som vi skulle se på Logen Teater seinere på kvelden. Vi leste litt i boka til Frode Grytten for å få frisket opp persongalleriet han har plassert i ei boligblokk på Odda, mens vi delte en øl og snakket om Smithslåter. Vi så frem til det som ventet oss ute i den store verden, og hadde forøvrig ingen anelse om de impulser som snart skulle berike oss i vårt eget rom på vårt aldri så lite Bergen-vorspiel.

Vi skrur på den lille tivoliradioen på nattbordet mens vi legger de siste planer for kvelden. Ut fra høytaleren klinger toner ifra P2 og vi lar den forbli på den frekvensen uten å tenke noe mer over det. Kulturkanal nr en fyller rommet. Til å begynne med legger jeg ikke riktig merke til hva slags emne det er snakk om, men fatter etter hvert større interesse for radiosamtalen. Programmet ”Museum” er på lufta. Innimellom programledernes dialog om levekåra på tidlig 1900-tallet, spiller de av gamle lydbånd ifra samme tidsepoke. Og idet Sølvi og jeg har bestemt oss for å bryte opp og rusle ut i de trange bergenssmauene, spiller programmet av et gammelt lydopptak med en fjellbonde fra Nordland. Bonden blir intervjuet, og forteller på sitt lokalmål om den gang det nesten gikk riktig ille med ham. Han legger ut om den gangen han var på sledetur over fjellet ifra Sverige til Mosjøen, og det ikke gikk bedre til enn at gubben klarte å bli snøblind. Å bli snøblind er ingen spøk må vite, og vi får fortalt at det var på håret at mannen fikk kara seg ned og hjemmat til garden. I intervjuet pensler de så inn på hvordan det gikk med synet hans etter å ha berget seg hjem, hvor så gubben gnåler frem følgende resept på vaskeekte dalommål - la meg derifra få sitere: ”Ja, æ kom mæ hemmat, og når æ fækk mæ litt brøstmjølk i auge, ja, da gjekk det etter kvart over”. Sitat slutt.

Brøstmjølk i auge har undertegnede aldri blitt presentert som en akseptert og praktisert metode inne turførstehjelp, og programlederne av ”Museum” sådde da også seinere i programmet tvil om denne metodens fortreffelighet. Jeg har imidlertid ingen problemer med å se nytten av en slik type behandling, og er villig til å godta dette som en fullverdig metode innenfor førstehjelpens ABC. Skulle jeg noen gang slumpe til å være med en ammende kvinne på vintertur, skal jeg seriøst vurdere å legge igjen snøbrillene mine hjemme. Riktig botemiddel på blindheta vil jo være medbrakt likevel.

La oss nå ikke glemme forestillingen på denne berikende dagen. Boka Bikubesong er skrevet av tidligere Volumdeltaker Frode Grytten, og teaterversjonen svarte til forventingene, og gjorde vår kveld i Bergen til en fullkommen kulturaften. Moralen ifra det hele må kunne oppsummeres i to punkter: For det første er P2 en suveren vorspielkanal, uansett hva kveldens agenda måtte være. For det andre, og ikke minst, må vi huske å etterfølge den kjente og kjære fjellvettregelen: Lytt til erfarne fjellfolk! Det er tydeligvis ikke grenser for hvilke yrkeshemmeligheter disse gamle ringrevene går og bærer på.

God tur!

Knut Egil, økonomiansvarlig

Et eget rom

2007-01-08T13:42:00.000+02:00

Ei bok jeg stadig kommer tilbake til, er Virginia Woolfs A room of one’s own fra 1929. Det er et langt essay hvor hun skriver om nødvendigheten av at kvinner skal ha sitt eget rom, noe som var en veldig moderne tanke på den tida, men kanskje mer sjølsagt i dag. Et sted man kan trekke seg tilbake, være alene, tenke og fundere, skrive eller utfolde seg på andre måter. Det er nødvendig for kreativiteten, for sjølrespekten, for å finne fram til sine egne grenser og huske hvem man er. Hvem er jeg, når jeg har rom, tid, til å kjenne etter?

Jeg tror alle trenger et slikt rom, kvinner som menn, kunstnere som ikke-kunstnere. Det er noe med behovet for å stenge resten av livet ute noen øyeblikk, noen timer; rydde opp i seg sjøl, finne tilbake til pusten som går helt ned i magen, finne tilbake til de virkelig viktige tingene. Noe man kanskje glømmer ellers i hverdagen, når man over lang tid lever for tett innpå hverandre, er omgitt av ansvar, krav, tidsfrister og gjøremål.

Dette er noe jeg har tenkt mye på i det siste. Det var helt klart ikke en del av planen å flytte hjem til mamma og pappa i en alder av 26 år. Nå har det likevel blitt slik, og jeg tenker at det er en midlertidig situasjon som ikke er ment å vare. Så gjelder det å gjøre det beste ut av det i mellomtida. Hvordan beholde seg sjøl midt i alt dette?

Det er da jeg merker ekstra godt at jeg må skape meg et rom hvor de andre rundt meg ikke har adgang, om det nå er et fysisk rom jeg kan gå inn i og lukke døra bak meg, eller et mentalt fristed jeg skaper inni meg når jeg tenker, hører musikk, leser bøker, planlegger livet mitt, ser framover, drømmer.

Og det er da jeg etter hvert får et akutt behov for å reise litt vekk. Og prøver å gå inn i en slags Amelie-aktig tilværelse for noen dager; hive av meg jobb-t-skjorta og ta på meg skjørtet og finskoa, leve litt utafor trivielle problemer som sjukdom, biler som trenger bensin, glatte veier, kjipe kunder på jobb og foreldre som ikke hører på samme radiokanal som meg. (”Nå står den på feil igjen!”) Så jeg bestemte meg for en time-out, satte meg på toget, og fant tilbake til mitt eget rom i gode gamle Trondheim for noen dager. Er det vemodig å ikke være student lenger? Ja! Men godt også. På en merkelig måte. For noen dager kan jeg bare drive rundt i byen uten å ha noen klare mål; jeg har kjøpt meg en lang svart kjole på en bruktbutikk, handla musikk, ei fransk bok i et antikvariat, og levd i ei venninnes varme retrohule, med tekopper, kafébesøk og en middag med litt for mange glass varierte typer alkohol på samme kveld… Bare det å våkne opp i et ukjent rom et par morgener på rad; jeg er et nytt menneske. Og om natta, når jeg skal krølle meg sammen på flatsenga og sove som et murmeldyr, fordøye alle inntrykkene fra dagen, DA vil hjernen min endelig tenke kreativt, er kommet i dette rette humøret; let’s party! sier hjernen, nå begynner moroa, fem om natta. Jeg har funnet tilbake til et boblende rom. Hurra for ferier.

Lina, litteraturansvarlig

O’ jul med din glede og barnlige lyst..

2006-12-23T22:56:00.000+02:00

Det er mange ting som får meg til å føle meg voksen. Når jeg synes jeg må ha noe å by på for å kunne ha gjester, føler jeg meg voksen. Når jeg drar på langrennstur på eget initiativ, føler jeg meg voksen. Jeg føler meg voksen når jeg jobber i excel og tar viktige telefonsamtaler samtidig. Voksen er jeg også hvis jeg en kveld bare ser nyhetene og krimen på tv. Det føles voksent å være nestleder for en festival og ta avgjørelser som ikke bare angår meg selv.

Rundt juletider derimot, føler jeg meg ikke så voksen. Da vil jeg komme hjem til Elverum å være litt barn. Jeg vil helst ikke vaske så mye eller rydde. Og jeg vil ikke ta så veldig viktige telefonsamtaler. Jeg vil klemme på pakkene under juletreet. Og spise godteri før frokost. Jeg vil drikke øl med vennene mine. Det er også fint å kunne sløse bort en hel dag uten å få dårlig samvittighet. Og jeg vil spise grøt med mandel i, og vite at det aldri er helt tilfeldig hvor mandelen havner…

Men så, etter en stund begynner jeg å savne å gjøre de viktige tingene. Da er det fint å kunne pakke sekken og reise hjem til Lillehammer for å være voksen igjen.

Men akkurat nå ønsker jeg meg snø til jul!

Linn, nestleder

Tastatur er moderne

2006-12-20T13:44:00.000+02:00

Mmmmm, deilig å skrive på et tastatur igjen!

Jeg har nettopp kommet hjem fra skoleeksamen i Kulturadministrasjon. Hvordan vet jeg det? Jo fordi jeg har krampaktig vondt i pekefingerknoken og helt ute på tuppen av pekefingeren. Jeg har aldri fått meg til å føre rett inn på disse trelags gjennomslagsarkene. Til det er jeg alt for pirkete. Derfor må jeg skrive totalt 20 sider for å kunne levere 10. Det var nettopp dette jeg gjorde i dag. 20 sider med en sånn reklamepenn fra studetorganisasjonen. Jeg hadde to helt like i reserve. Den sølvblanke pennen med reklame for Finlandia vodka synes jeg ikke passet og lot den derfor bli liggende i sekken.

Jeg hadde én flaske vann, fire dadler og én Troika. Spiste to tredeler av sistnevnte, ingenting annet. Heller ingen pauser, som vanlig. Nok en gang, og dette er ikke tull, satte jeg punktum for siste setning i samme øyeblikk som pensjonøsen med knirkete fotformsko sa noe sånt som ”nå er eksamen over, slutt å skrive”.

I bilen på vei hjem kom jeg til å tenke på at det er stor sannsynlighet for at dette er siste skoleeksamen jeg har avlagt. Jeg har avlagt eksamener på denne måten mange ganger i løpet av de siste årene.

Jeg tenkte også at det måtte da begynne å bli gammeldags å sitte i en svær gymsal med penn og papir - innføringsark og kladdark. Jeg tenkte at nå begynner de vel snart med tastatur og personlige computere. Dette tenkte jeg mest fordi jeg hadde vondt i knoken.

Per

Om ikke annet; jeg prøver

2006-12-10T16:31:00.000+02:00

Jeg prøver å lese tekstene jeg skal lese til kurset neste uke. Jeg prøver å vaske bamsene jeg må vaske for å sy objektet som skal stilles ut på skolen neste uke. Jeg prøver å nå julehandlingen før foredraget før performancen jeg skal oppleve i København i morra. Jeg prøver å dokumentere alt jeg har gjort i Malmø for å lage en portifolie for å imponere lærerene ved skolen så de tar meg inn på master til høsten. Jeg prøver å sette sammen rommet mitt som ble tatt ned for oppussing for å ha et rom i to uker før jeg flytter. Jeg prøver å lese den boka vi skulle lese for å diskutere den med medstudenter i det mislykkede kurset vi lagde sammen. Jeg prøver å tegne en skisse til alle ideer jeg har før de igjen blir vurdert og forkastet eller legger seg i den uendelige rekken. Jeg prøver å leke med alle mine venner i Malmø fordi jeg snart drar til Elverum og så til Hamar og så til Malmø og så til Trondheim den neste måneden. Jeg prøver å få lest alle artiklene jeg syntes var intressante i det forrige og ukens morgenblad. Jeg prøver å få kjøpt inn og tenkt ut aktiviteter til julefesten som holdes hjemme hos meg dagen etter julefesten på skolen. Jeg prøver å treffe gutten jeg nylig har møtt så vi kan bli kjent før jeg reiser uten å kvele det før det har begynt. Jeg prøver å få ferdig alle mine påbegynte prosjekter for å få et overblikk av hva jeg holder på med. Jeg prøver å få sett alle lærerene jeg kan her på skolen før de forsvinner fra meg i uviss tid. Jeg prøver å ikke stresse.

ÅSTE

Under overflata

2006-12-04T23:02:00.000+02:00

Jeg har verken Kairo, India eller et rødt tømmerhus på bygda å skryta av. Men jeg skal riktignok fortsette den kulinariske bloggen ved å fortelle om et annet sted ikke alle andre hatt den glede av å besøke. Et sted som er magisk. Et sted hvor det er kaldt men allikevell varmt. Et sted med fantastiske farger. Et sted det kan være slitsomt å oppholde seg. Men samtidig et sted du kan være vektløs. Høres det ut som Elverum sier du? ...kanskje.

Jeg snakker imidlertid om stedet jeg tråkka på min første Breiflabb. Under vatten. Dette møte med breiflabben var forøvrig kanskje det skumleste jeg har vært med på. En mindre skjønn fyr skal man lete lege etter. (Noe jeg selvfølgelig ikke egentlig mener ettersom jeg har det med å synes at stygt er pennt).

Norge har myriader av flotte dykkesteder og Møre og Romsdal, hvor jeg befinner meg, huser mange av disse. Det som tok min ferd under havoverflata helt opp i toppsjiktet var da jeg og min dykkebuddy fant, ikke bare ett, men ni kamskjell. Jeg har aldri smakt delikatessen, og dermed hvertfall ikke tilbreda de. Jeg var klar over at kamskjell regnes som dyr. Men at de har øyer og er nysgjerrige små rakkere var nytt for meg. Nok om personlighetene til kamskjella, det gjør det hele litt groteskt.

Det er noe spesielt med den vanvittige fryden man kjener av å høste noe og tilbrede det med egene hender. Til glede for seg sjøl og andre.

Ida, kunstnerisk ansvarlig

Store kulturopplevelser i fremmed land

2006-11-28T00:53:00.000+02:00

Tidligere i høst hadde jeg den store glede av å reise til Egypt med familien min. Pappa fylte 60 år i mars og fikk reise i bursdaggave, og han fikk selv velge hvor han ville dra. Siden han er en historieinteressert kar har han alltid hatt lyst til å oppleve pyramider, Nilen og sfinxer i Egypt. Han er også gammel norsklærer og mer enn gjennomsnittlig glad i Ibsen, så da han fikk høre at selveste Bentein Baardson skulle sette opp «Peer Gynt» i Giza utenfor Kairo, med nettopp pyramider og sfinx som kulisser, ja da var ikke særlig tvil om hvor turen skulle gå.
Så vi pakket solbriller, solkrem og desinfiseringsmiddel i kofferten og satte oss på flyet. Man kan aldri være for forsiktig når man kommer fra Elverum og skal ut i den store verden, særlig ikke når man skal til land hvor de vestlige turister har en lei tendens til å få rennebæsj bare de kikker på maten.

Makan til kulturspekket uke har jeg aldri vært med på. Det var arabisk wake up-call fra alle byens moskeer nøyaktig klokka 05, det var en trafikk fullstendig blottet for regler eller sikkerhetsmessige forskrifter. Det var sfinx og pyramider (dææææven de var store utapå og trange inni!); inntørkede faraoer i glassbur og ufattelige skatter på nasjonalmuseet i Kairo, og svære vakre moskeer med fantastisk ornamentikk. Det var yrende folkeliv ved Nilens bredder i Kairo by under avslutningen av Ramadan. Det var Midtøstens største kjøpesenter, som viste seg å være en labyrint av møkkete og søplete gater med Mart'nsaktige boder med mye rusk og ræl. Det var kveldsbåttur på Nilen (hvor jeg ble tvunget til å bli med å danse en slags arabisk dans foran alle de andre – kjeeeeempegøy det) med Kairo skyline på alle kanter. Det var dronning Sonja (!) på offisielt besøk ved Keops-pyramiden (mamma fimet og tok masse bilder). Det var romerske ruiner, koptiske kirker, døde hester i veikanten, vannpiper, papyrus og egyptiske bryllup, og overalt, overalt var det smilende, vennlige mennesker som sa «Welcome to Egypt!» som om vi var de første utlendingene som besøkte landet noensinne.

Og så var det «Peer Gynt». Da Lise Fjeldstad ropte «Peer! Du lyver!» til sin umulige sønn Bjarte Hjelmland lå pyramidene i stummende mørke slik at vi knapt kunne se dem. Pappa syntes dette var urovekkende og hvisket bekymret: «Dem har vel kanskje tenkt å sette litt lys på dissa derre der?????» Selvfølgelig skulle de det. Kairo Symfoniorkester spilte Griegs musikk mens et egyptisk kor kjempet med de norske ordene og plutselig, på en-to-tre! lå alle tre pyramidene i Giza badet i flomlys mot den mørke himmelen. Den svale vinden strøk oss over håret og det stakk i magen min av en barnslig lykke over å få oppleve noe så magisk.

På vei ut etter forestillingen var vi ganske stille alle sammen mens vi prøvde å fordøye kveldens opplevelser. Derfor ble jeg og pappa nokså vippet av pinnen da vi plutselig ble blendet av et digert kameralys og en mann jeg har sett på tv før stakk en mikrofon opp i ansiktene våre og sa: «Heeeeeiiiii! Dere ser norske ut. Hvordan vil dere beskrive dette her????» Jeg tenkte «du kødder med meg, jeg har jo ikke et eneste fornuftig ord å komme med akkurat nå!!!» Og det hadde jeg heller ikke, i stedet stotret jeg frem et eller annet om at «det var veldig, veldig bra». Pappa fortalte at han hadde fått turen og forestillingen i 60-årsgave av sin kone og sine barn, og at han jammen ikke kunne si annet enn at han var svært, svært fornøyd.

Dagen etter kom vi på 23-nyhetene på TV2. De hadde klippet bort det jeg sa, men beholdt pappa. Jeg sto og smilte ved siden av, så jeg fikk da et lite sekund på tv jeg også. Da jeg kom tilbake til Oslo hadde jeg rennebæsj i en uke. Kankje er det bare rett og rimelig. Det er vel prisen man må betale for en så fantastisk tur.

Rannveig, Sceneansvarlig

Kultur på bøgda

2006-11-21T23:01:00.000+02:00

En mann fra Oslo ringte meg da jeg var på jobb i blomsterbutikken her en dag. "Ja, hallåå, du," sa han. "Du, jeg ringer fra Tigerstaaden, hehe. Var det mulig å få bestilt noen blomster hos dere, og få sendt dem opp til sykehuset i Elverum?" Slike litt overlegne telefonstemmer fra Tigerstaaden kan gjøre meg ganske ilter, men jeg bevarte roen og forsikra ham høflig om at jada, vi har nok av blomster her i Elverum vi, og blomsterbud har vi óg, gode mann! (jeg sa ikke det med gode mann, men jeg tenkte det ganske høyt inn meg).

Man kan si mye rart om Oslo. Jeg har mye fint å si om Oslo. Jeg liker mange parker, kafeer, butikker og gater i Oslo. Men jeg er ikke sikker på at jeg har lyst til å bo der likevel. Det er en litt kinkig sak for ei som har tatt litteraturvitenskapelig utdannelse, og helst burde satt seg på nærmeste trysilbuss til Tigerstaaden for å tjene til smør på brødet & få meg en jobb som virkelig har med litteratur å gjøre. Dette gjelder ikke bare i jobbsammenheng: Mange hevder at for å kunne delta i det "ordentlige" kulturlivet her i landet, må man jo inn til Oslo. Og enkelte ganger er det kanskje sånn: En bestemt konsert eller et teaterstykke settes opp bare der, ei utstilling eller ei opplesning jeg gjerne skulle fått med meg, er typisk nok lagt til en større by. I løpet av studieåra mine har jeg bodd i Trondheim og Göteborg og kost meg med bra kulturtilbud som ikke kommer til lille Elverum. Sjøl om vi har Volum, Festspill, Riksteater og kinosal.

Men jeg er likevel fornøyd over å kunne fastslå for meg sjøl at man gjerne kan bo på bygda og ikke ha det så verst, sånn kulturelt sett. Det er nemlig mulig å bo i grisgrendte strøk, og samtidig følge med på, ja til og med delta i, vesentlige deler av som fins av kulturliv i Norges rike. Noen av disse tankene kom til meg en morgen da jeg hadde vært ute i postkassa og henta inn Østlendingen og Morgenbladet, tatt en kikk ut over speilblanke Glomma utafor kjøkkenvinduet, og satt på tevannet.

Her sitter jeg, tenkte jeg, i et rødt tømmerhus på bygda, med elva på ene sida og skogen og åkeren på andre sida, og blar gjennom store mengder bra kulturstoff fra Tigerstaden. Jeg befinner meg 10 km fra nærmeste butikk, 15 km fra Elverums sentrum og to timers kjøring fra Oslo. Og i morra skal jeg kjøpe Klassekampen med lørdagens Bokmagasin, tenkte jeg, og gleda meg til å få ei tjukk blekke full av gode anmeldelser og intervjuer mellom hendene.

Etter at jeg hadde tenkt dette, lest avisa og drukke teen, satte jeg meg ved pc'en for å utøve mine egne bidrag til Norges kulturliv. Lenge leve internett som har gjort det mulig å kommunisere kjapt & gratis over store avstander! I fem timer leste jeg korrektur på ulike essays, skjønnlitterære tekster og intervjuer, som alt sammen inngår i høstens nummer av litteraturtidsskriftet Nordahl & eft., hvor jeg er medredaktør. Lanseringa foregår riktignok i Oslo, men pytt pytt; mye av forarbeidet skjer faktisk her i Bjølsetgrenda! Mailboksen gikk nesten varm av redaksjonelle innlegg, med heftige diskusjoner omkring layout, sideoppsett, skrivefeil og "hvor mange aviser skal vi annonsere i, egentlig?" og ikke minst "hvem skal ha vorspiel før lanseringsfesten?". Så fikk jeg i oppgave å skrive forord til tidsskriftet, og måtte plutselig skynde meg å sette ord på hvilke tanker jeg har omkring nummeret tema, "intervju & samtale".

Senere utover kvelden ble det ny runde korrekturarbeid, denne gangen med gjennomlesing av Volums egen prosjektplan, som blir sendt rundt til samarbeidspartnerne våre for å vise seriøsiteten bak festivalen. Jeg fikk mail fra en forfatter som sa han ikke kunne komme til Volum, og en annen mail fra noen musikere som sa at de kunne. Så kom jeg på at den bokanmeldelsen jeg skulle ha skrevet, om ei bok jeg faktisk HAR rukket å lese, den burde jeg ha begynt på forlengst... Og det var da det gikk opp for meg at her sitter jeg og er en del av det aktive kulturlivet i Norge. Uten å tjene ei krone på det, riktigbok, men det er jo slik mange av kulturens hjul går rundt, og det er mye morsommere å bidra frivillig og få være med på kalaset, enn at hjula står stille.

Og slik går no dagan. Det skrives, tenkes, leses, jobbes og forberedes over en lav sko, og alt dette skjer i Bjølsetgrenda, 10 km fra nærmeste butikk, og med utsikt til elva og skogen. Og det gjør meg glad og litt stolt, på bygdas vegne.

Lina.

Uforglemmelig aften.

2006-11-09T13:15:00.000+02:00

På reise i India fant min reisekompis og jeg plutselig ut at Motorpsycho skulle holde konsert i Trondheim noen måneder seinere. Vi satte maskineriet i gang, og fikk reisekompisens kjæreste (som befant seg i Trondheim) til å fikse billetter for oss. Som du sikkert forstår: i frykt for å ikke få billetter fikk vi de bestilt fra India. Jeg nevner dette kun for at du skal forstå hvor enormt viktig det var for oss å se Motorpsychos første konsert, etter at bandet hadde vært i dvale i noen år..
Så til den faktiske kvelden. Konsertkvelden. Jeg hadde gledet meg i ukevis. Det var utsolgt. Alt lå til rette for en knakenes bra aften. Ble bedt på vors til en kompis av en venninne. Jeg var eneste vorspieldeltager med billett. Jeg ankom vorspielet litt i seineste laget. Men tenkte at en times vorspiel funker fint, og gjorde som jeg pleier i tidsnød. Tok noen slurker ekstra, i relativt raskt tempo. Etter en time hadde vorspielet tatt seg betraktelig opp, det var et livlig lag med opptil flere kjekke karer, stemningen var god, og det var også min egen form. Nesten litt i beste laget. Det slo meg at jeg burde bevege meg mot Samfundet for å nå konserten, men jeg satt midt i en spenstig diskusjon om påkjørsel av elg, med en av lagets (i mine øyne) mest sjarmerende deltagere. Det var vanskelig å stikke. Ytterligere et kvarter senere skjønte jeg at jeg var nødt til å gå. Konserten var høyst sannsynlig allerede i gang. Det var Motorpsycho, med billett bestilt fra India. Jeg fikk knytt på meg skoa, og sjanglet meg ut døra.
Tilleggsinfo for folk som er kjent i Trondheim: vorspielet befant seg i Elgsetergate, retning Lerkendal. Jeg skulle til Samfundets storsal. Med andre ord: strekningen som skulle tilbakelegges var en lang, rett og svært løpbar vei. Og jeg løp. Jeg løp alt beina kunne bære. Jeg løp på den siden av Elgsetergate hvor Samfundet ligger. Altså: jeg kunne se det runde røde, og hadde hundre prosent fokus på målet. Når man kommer den veien, må man krysse gaten som kommer fra Gløshaugen og ned på Elgsetergate. Der finnes et lyskryss. Og på ca 200 meters avstand kunne jeg skimte at det var grønn mann. Jeg økte farten ytterligere, det var kun en tanke i hodet. Snah sto på scena, jeg var nødt til å rekke den grønne mannen. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvilken fart jeg må ha hatt, i det jeg oppdaget at grønn mann var blitt blinkegrønn. Jeg var fremdeles overbevist om at jeg kunne rekke det. Ca 5 meter før jeg nådde gangfeltet var mannen rød. Jeg forsatte i fin stil, dette skulle gå bra. Samfundet, Storsalen og Motorpsycho var så nært. Så, i det jeg løp ut i gangfeltet, nå på rykende fersk rød mann, gikk det galt. I et sekund glemte jeg den lille kanten som gjerne finnes ned til gangfeltet. Plutselig var ikke lenger Samfundet i synsfeltet. Det hadde blitt erstattet av asfalt, hvite striper, og smerte av en annen verden. Jeg må ha trynet i en fantastisk stil, der jeg i topphastighet flatet ut i gangfeltet. Jeg hadde følelsen av at jeg skled et par meter også. Og først når jeg lå der, ble jeg oppmerksom på bilen som ventet på å få kjøre. En relativt beruset pike horisontalt i veibanen hindret trafikken betraktelig. Og bilen hadde stått der en stund. De må ha sett meg komme løpende som en gal i Elgsetergata, raskere og raskere, for så å grisetryne ut i gangfeltet i det de fikk grønt lys for å kjøre. Dette ville normalt gjort meg ufattelig flau. Men fremdeles var Motorpsycho det eneste som sto i hodet på meg. Jeg kravlet meg derfor på beina, med et par strømpebukser som var revet fint i stykker på begge knærne, vinket smilende til bilen (”det går bra med meg, no worries!”) og fortsatte løpingen helt inn i Samfundets Storsal. Snah var på scena. Lykken var fullkommen. Og da var det at det gikk opp for meg. Rock er best med smerte. Med noen knær som senere gjorde at en cafeansatt på Edgar ble helt hvit i trynet da han plastret de med gassbandasje, var Motorpsycho fullkomment. Det er nødt til å være min aller beste konsertopplevelse til nå. Jeg sto der med en pils i den ene hånden, med den andre hånden nappet jeg ivrig i strømpebuksa for å hindre den i å bli en del av sårene. Jeg husker jeg tenkte: "heldigvis, det blør ennå. ingen grunn til å bekymre seg for at den gror fast". Jeg tenkte det hele konserten igjennom. Inkludert under brannevakueringa som ble foretatt midtveis. Motorpsycho kom på igjen. Og spilte fantastisk. Våknet dagen derpå, fremdeles blid, med noen ubøyelige knær, fillete både skjørt og strømpebukse, og gassbandasje totalt grodd inn i sårene. "Er ikke dette råkkenråll så veit jaggu ikke jeg", husker jeg at jeg tenkte i det jeg satte på "No Evil" og nappet bandasjen ut av sårene. Øl og rock er, som vi vet, fot i sokk. Men for den optimale følelsen kan det anbefales å supplere med blod og småstein.

Maren

Volum - en kulturfestival med egenverdi

2006-11-09T13:14:00.000+02:00

Kunstnere og enkelte politikere snakker om egenverdi i kunst og kultur. Denne egenverdien er en hemmelighet som alle burde få del i slik at den kan brukes for det den er verdt. Jeg skal ikke begi meg ut på å forklare betydninger av kulturbegrepet, annet enn at jeg kan love at alle innslag under Volumfesivalen er kultur med en potensiell egenverdi som kan gi gode kulturopplevelser.

Det geniale er at gode kulturopplevelser, såvidt jeg vet, i seg selv ikke har andre bivirkninger enn at de kan skape avhengighet for de som har oppdaget muligheten. Faren med dette er at man kan komme til å bruke mye av fritiden sin på kultur. Den gode nyheten i denne sammenheng er at fritid er noe vi får stadig mer av. Mye av vår fritid åpenbarer seg gjerne i forbindelse med helger, og Volum arrangeres i en helg. Dette betyr at mange av oss kan få oppleve kulturens egenverdi nærmest i tre dager til ende! Blir ikke det en kostbar affære spør du kanskje - tre dager med gode kulturopplevelser?! Det tror jeg ikke, for en av våre målsetninger er at Volum skal være tilgjengelig, også for de som ikke sparer lommepengene sine hele uka. Det finnes med andre ord få unnskyldninger for ikke å kunne sette Volum på programmet.

Hva er så denne egenverdien? For min del kan det handle om en konsert som gjør slik inntrykk at det ikke kan forklares – om å oppdage at det å få frysninger ikke bare er en metafor, eller å se et bilde som sier meg noe som det blir innlysende at ord ikke kan beskrive. Det er imidlertid ofte sånn at disse opplevelsene ikke trenger å være fine selv om de er gode. De kan også være provoserende eller triste, morsomme, stygge, "kick ass", irrasjonelle eller rett og slett så likegyldige at man begynner å lure hvem det er som har misforstått. Felles for disse opplevelsene er at de på en måte kobler meg direkte til tilværelsens hovednerve, eller til en kosmisk interstellar motorvei hvor… Dette blir nesten som å forsøke å forklare smaken på vann. Prøv heller selv!

Per

Uke 43: Et sammendrag. Skrevet av Sølvi

2006-10-29T22:34:00.000+02:00

Uka går mot slutten, og med det er vi plutsetlig over i vinteren. I dag er det frost, og hvis man legger godvilja til er det snø òg. I kveld sitter jeg inne og fyrer på peisen.

Denna uka har jeg fått bekrefta at VolumBiblioteket har fått donasjoner! I Volumskogen skal vi ha et eget bibliotek satt sammen av kun favoritter! Vi inviterer alle deltakere, kulturfolk, politikere, tanter og tøyter til å donere sin helt spesielle favorittbok. Biblioteket blir å finne som en installasjon under festivalen, og blir donert vekk til en institusjon i fylket vårt. Jeg gleder meg sånn til å se hva alle bidrar med, og synes vi kan ha ambisjoner om å skaffe 100 bøker til detta deilige biblioteket fritt for hyllefyll. Her blir det KUN favoritter og yndlinger å finne. Alle potensielle bokdonorer kan ta kontakt med Lina U. Mariussen for mer informasjon.

Vi i styret har hatt møte med en interessant gjeng. Vi jobber med å få til et samarbeid med en annen ambisiøs arbeidsgruppe fra området. Samarbeidet kan bli meget fruktbart, og skal bare poleres litt på, før vi offentligjør vårt vennskap. Gode samtaler om visjoner og ideer blir det aldri nok av. Vårt møte med denna gruppa ble en boost for oss som var der. Det er deilig å lufte ideer uformelt rundt et bord med kreative folk. Jeg digger det.

Nå skal jeg mobilisere til ei ny uke. Master and commander går på TV. Kostymedrama fra sjøen er deilig en søndagskveld.

Ha ei knall uke!

Sølvi

Uke 42: Mitt liv denne uka- mer eller mindre som alle andre uker. Skrevet av Åste

2006-10-29T22:21:00.001+02:00

Uka har som vanelig vært full av ulike arbeidsprosesser. I regi av Voulm har jeg fått sendt avgårde et forslag til de to andre i kunstavdelingen, Ida Westvang og Maren Brandvold. Forslaget innebärer navngitte personer som muligens skal inviteres, og et utkast på mail som skal sendes ut til kunstakademier og evt forskoler i Norge. Spör stadig folk her på skolen, men hittil har de alle tilhörlighet utenfor Hedmark, og jeg avviser de tvert J Jeg har ikke sendt bilde til hjemmesiden ennå, og jeg skal skamme meg.

Ellers begynner jeg nå å stabilisere livet her i Malmö, det er igjen skolen som tar all min tid, blandet med sosial liv med andre elever her. Det er mye lesing, i form av essays til to ulike kurser jeg deltar på dette halvåret, ”Conceptual Art and After” og ”Working”- der diskusjonene om småting som livet og kunsten regjerer. Ellers er jeg med på en liten lesegruppe, hvor vi tar for oss Judith Butler ”Giving an Account of Oneself”, som går inn på identiteten i oss selv, og hvordan vi skal kunne handle moralskt riktig ovenfor andre mennesker.

Etter nok en turbulent start, med krise og full gransking av hva jeg holder på med, har jeg nå endelig landet igjen og begynt å jobbe. For öyeblikket er det hovedsakelig videoperformance jeg holder på med. Der leter jeg etter en måte å vise min splittede personlighet, og problemene ved å holde på med kunst. Det er mye å ta tak i, og prossessen har såvidt kommet i gang, så hva det ender opp med er höyst usikkert.

I november måned vil mitt atelie omgjöres til galleri for skolen, hvor jeg pröver å kritisere det faktum at de ikke har noe utstillingslokale for elever (annet enn mastestudentene), og samtidig få i gang diskusjoner på skolen rundt hverandres arbeider. Det er også et forsök på å lösne litt på strukturen her, som er veldig regelbestatt i mine öyne, og åpne opp for flere sosiale sammenkomster på skolen. Det ble i dag tidlig sendt ut et tilbud til alle på skolen om å stille ut i mitt galleri, så nå sitter jeg på mine laubär, og venter på tilbakemelding. Vel, mens jeg leser alt jeg skal til kurset neste uke, og redigere mengder av video jeg spilte inn denne uka- så ärlig talt, jeg ser ikke mye til disse laubärene.

I kveld skal jeg på ”Inkonst”, et av de beste utestedene her, hvor de arrangerer både performancer, konserter av alle slag, utstillinger, og har bar og dansegulv! Jeg skal på en performance jeg ikke vet mye om, kjöpte en billett på impuls i forrige uke- det blir fin fint! Etter å ha lest igjenom dette, synes jeg selv jeg er riktig så flink, og tar meg nok noen galss vin i dag også! God helg! ÅSTE

Uke 42: Mitt liv denne uka- mer eller mindre som alle andre uker. Skrevet av Åste

2006-10-29T22:21:00.000+02:00