Nødvendig propaganda

Informasjonen flyter. Vi bombarderes av inntrykk og må etter beste evne sile ut det lille som er relevant blant en rekke uvesentligheter. Overalt hvor vi vender nesa er det noen som ønsker vår oppmerksomhet. Informasjon som kjemper en innbyrdes kamp for å nå frem til den sterke forbrukermakta. ”Hør på oss, kjøp meg, dette er veien, sannheten og livet til lykke, det koster bare…”

Som oftest er det dessverre snakk om et produkt eller budskap som må selges for å overleve.
Jeg velger å tro det er et godt budskap vi leverer, selv om vi i Volum også er avhengig av en viss inntekt for å overleve.

Det er ingen tvil om at vi holder dugnadsånden i livet, men det er begrensa hvor langt en kan komme, selv med ei rive og en velfylt pose idealisme i henda. Noen kontanter trenger selv Volums ildsjeler for at det skal bli balanse i regnskapet.

Jeg hang opp plakater og flyers om Volum på Høgskolen her forleden. Jeg merket hvor lett det var å adoptere tankebanene til en kynisk selger, hvor jeg på den mest utspekulerte måte ønsket å få flest mulig å se mitt merkenavn. Jeg sprang opp til en forelesningssal og hang opp plakater på en hvit, umerka vegg (som helt sikkert ikke var mynta for plakater), fordi det om en liten stund skulle samles en rekke mennesker til seminar der. Jeg la Volumflyers på stoler, i hyller, på bord, på disk, på dører – overalt hvor folk var nødt til å hvile blikket for noen sekunder. Etter en svett joggerunde rundt i skolens lokaler, slang jeg meg fornøyd inn i bilen, og vrei om tenninga. I det samme radioen fikk livgivende strøm, fikk jeg høre de aller siste linjer av en gammel Briskebylåt. ”This is propaganda” var de eneste ordene jeg fikk høre før tonene ble fadet bort, og jeg blei for et øyeblikk sittende igjen i stillheten med en dårlig samvittighet. ”Ja, der fikk jeg den” tenkte jeg – nå har jeg blitt en av de som dynger ned postkassene til skikkelige folk med irriterende propaganda. Jeg har blitt en reklamemann som prakker på mennesker merkenavn og salgsbudskap, hvor jeg kynisk gjør min markedsføring for egen vinnings skyld.

Samvittighetsgnaget gikk imidlertid raskt over. Jeg er helt sikker på at vi i Volum er et helt stillehav ifra å være verken kommersielle eller kapitalistiske av oss, selv om vi er helt avhengige av at en del publikum kjøper våre billetter. Prisen for festivalpass er for en symbolsk sum å regne, men vil likevel høyst sannsynlig være tilstrekkelig for å gjøre dette gedigne dugnadsprosjektet mulig. For det nettopp hva det er - en kjempestor dugnad i beste Gerhardsenånd, dog med en profesjonalitet over hele fjøla.

Da mener jeg det er verdt å kjempe for at Volumnavnet kommer ut til folket, verdt noen tvilsomme plakatopphengninger, føtter i dørsprekken, offensive telefoner, freidige forespørsler om lån og hjelp, samt noen private styremedlemskontoer som går dyktig i minus. Det er verdt det, selv om vi rent praktisk utfører de samme propagandahandlinger som enhver annen bedrift gjør for å få frem seg og sitt. Jeg velger å tru vår markedsføring er et ledd i å spre et meget godt budskap, og at vi taler for en kjempeviktig sak for regionen vår. Og uavhengig av billettsalg - det er fordi vi ønsker å dele vårt spennende kunstprogram med så mange som mulig, vi løper rundt og roper VOLUM! til alle vi møter.

Nå vil sikkert de fleste andre som markedsfører seg hevde de gjør det for en god sak, at de fronter gode verdier alle bare må få ta del i. Det blir en umulig jobb og diskusjon å finne ut hvem som har de beste intensjoner og verdier, men at Volum bare ønsker å gjøre godt for sjela til folk, det er jeg overbevist om. Vi fortsetter med å sette Volum på dagsordenen. Vi trenger publikum, publikum trenger Volum. Da må vi se igjennom fingra med at vårt navn må henges opp på ubesudla hvitmalte vegger til tider.

Vi sees på festival!

Knut Egil

- a Klara gikk til hu var hundre år.

Vi vet det så godt alle sammen. Hver og en som har vøksi opp i byen som har delt seg sjøl fra Glomma med en diger vei, vet vi at Elverum av og til kan være skikkelig stille. På et eller annet tidspunkt bestemte noen få ambisiøse elverumsinger seg for at byen var FOR stille. Detta var en nødt til å gjøra noe med. Vi lager en festival!

I år er vi ti engasjerte sjeler som sitter i styret for Volum 07. Vi bor i fem eller seks forskjellige byer, og i St.Hanshelga (som nærmer seg med noen fryktelige kjempesteg) får vi se hvilke resultater arbeidet vi har lagt ned de siste to åra høster. Det er spennende. Jævlig spennende. Og alle ti lurer vi nok i sene timer på om detta i det hele tatt kommer til å gå. Men som de aller fleste vet og har erfart: ”alt går, alt går, a Klara gikk til hu var hundre år”. Det er denne setningen som holder min mage sånn passe kald i disse dager.

Og en kan spørre seg sjøl: hvorfor gidder vi? Hva er det som gjør at vi velger å legge ned så utrulig mye krefter og energi i noe som vi ikke får ei krone tilbake for? Jeg kan bare svare for meg sjøl. Når en ikke jobber for penger, så jobber en for noe annet. Dugnadsarbeid og frivillig innsats dreier seg om engasjement, et brennende og innstendig ønske om å få til noe. Noe som en sjøl synes er viktig, og som en håper at også andre kan se viktigheten av. Jeg er av de som ble født med et gen som heter ”voldsomt engasjement” Det kan være ei pest og en plage, ikke bare for meg sjøl, men også for de rundt meg. Særlig når en ser på dagsrevyen. Men jeg føler meg heldig. Uten gen for engasjement hadde min hverdag vært fryktelig tom. Jeg tror de andre ti føler det samme.

Jobbinga med Volum gir også en utrolig tilfredsstillende følelse. En ser tydelig at jobben en gjør gir resultater og stor glede for andre enn en sjøl. Både engasjement og resultat er viktige grunner til at jeg synes all jobben er verdt det. Men det er ikke hovedgrunnen. Hovedgrunnen er enkel. Det er all moroa.

Ti tullinger har bestemt seg for å gi Elverum kultursjokk. I 2005 gav vi byen et rosa sjokk, og lite vet Elverums befolkning om all moroa vi hadde når vi sto i garasjen hjemme i Hagaroa og malte en gammal bil. Og all fnisinga i det vi sprayet på sølvsommerfugler på panseret. Men aller mest lo vi nok når vi tauet vidunderet til Leiret. All glisinga er min egen motivasjon. Det er det som gjør det hele verdt det.

Volum er en ufattelig artig jobb. Humoren og samholdet er for min del kjernen i sjølve festivalen og gleden ved dugnad generelt.

Og jeg har gode nyheter til dere folkens. Om litt over en måned sparker festivalen i gang. Og for å få detta til å gå, klarer vi ikke lenger dra lasset alene. Vi har gapet over for mye, vi har visst det hele tiden. Og vi har gjort det med vilje. Vi har lukket øynene og tenkt ”alt går alt går, a Klara gikk til a var hundre år”. Ta del i Volum. Hjelp oss til å få dette til å gå. Bli med på showet og kjenn den deilige følelsen.

Hva får du for det? Du får en hel festival. Og ufattelig mye moro på veien.

Maren.

Blogg, vevlogg eller vlogg?

En blogg (av engelsk språk blog, en kortform av weblog, av web, «vev» og log, «logg»), på norsk også vevlogg, er en betegnelse på en oppdatert internettside hvor én eller flere forfattere ytrer synspunkter og forteller omverdenen om det som skjer. I Volum-bloggen har vi flere. Innleggene dateres som oftest i omvendt kronologisk rekkefølge, og det nyeste innlegget legges da automatisk øverst på siden. Der noen weblogger er rene dagbøker for bloggskribenten, er andre mer tematisk, profesjonelt eller kunstnerisk vinklet. Man kan vel si at Volum-bloggen er nærmest beslektet med sistnevnte kategori. Blogger gjør også ofte ivrig bruk av pekere til andre nettsteder og ikke minst andre weblogger.

Navnet er et teleskopord og er originalt Web-logg.

Ganske morsomt.

Videre om teleskopord:

Eksempler på andre teleskopord kan være botox (botulinumtoksin), brunsj (breakfast lunsj), nja (nei ja), smog (smoke fog) og svorsk(svensk-norsk).

Teleskopord er også vanlig som navn på firmaer og konserner; Texaco(Texas company)

Forsøk å visualisere dette ordet… enda morsommere!

Per

Murveggtanker om natur -om teori og praksis

Rett ovenfor meg, på andre siden av kontorpulten, ser jeg inn i en jevn flate, materialisert i form av en grå murvegg. Jeg sitter stille på min kontorstol og kikker ofte på denne murvegg når jeg hever blikket ifra pc - skjermen (en øvelse jeg ofte gjør) og forsøker å tenke nye gode og lure tanker. Antageligvis leter jeg samtidig etter inspirasjon, overbevisning og stimulans i slike øyeblikk.

Jeg var kanskje litt i tvil til å begynne med, men er nå sikker i min sak. Toppen av ironi er for meg det jeg har gjort mest den siste måneden – nemlig å sitte stille inne, dag etter dag, ha ytterst sporadisk kontakt med andre mennesker, la kroppen forfalle, huden blekne og tankerekkene gå i ring, mens jeg gjør hva? – Jo, skriver store høyløftige abstrakte masterord om hvor flott og viktig det faktisk er å være i bevegelse, være i bevegeles ute i natur.

Jeg finner meg selv midt inne i en hektisk innspurt på min mastergrad, og innser jeg har sett mer på murveggen bak kontorpulten enn til den knallrunde sola som, har jeg blitt fortalt, har vært enerådende på himmelen den siste drøye uka. Jeg sitter stille på min stol og skriver flotte ord om friluftslivet, jeg sitter stille og skriver om hvor meningsfullt og, underforstått, hvor viktig det er å oppsøke natur, bevege seg i natur, møte natur, møte verden. Hvor essensielt det er for mennesket å handle og kommunisere aktivt med sine omgivelser. Jeg skriver at et aktivt møte med natur er kilden til mange gode naturopplevelser. Nettopp derfor er det viktig å forske på disse verdiene tenker jeg. Få disse ned på papiret – opplevelsesperspektivet, helseverdien, de fysiske og mentale. Jeg må være med på å dokumentere dette på skikkelig vis, slik at ingen fra øvrigheta kan planere og legge asfalt over våre skoger og fjell, uten først å ta de individuelt betingede ikkekvantifiserbare behov til grundig vurdering.

Dette er viktig tenker jeg, og kikker enda nøyere på murveggen foran meg. Forsøker å overbevise meg selv om egen hensiktsmessig tidsdisponering, forsøker å innse at dette isolerte boblelivet er verdt det, selv om jeg nå opplever meg selv mer fremmedgjort de fenomenene jeg setter høyt og forsker på, enn jeg noen gang før har vært. En ting er å tenke, noe ganske annet å gjøre.

Og jeg trøster meg selv i de tyngste stunder at en vakker dag vil disse tankene jeg har båret med meg i snart tre år være samlet og stiftet i hop mellom to permer, klare til å bli uttrykt, klare til å kommunisere aktivt med omverden. Da skal de være en relevant og ubestridelig del av en større virkelighet enn den som bare eksisterer under min kortklipte skalp. Jeg trøster meg med at disse mastergradstanker snart skal få snakke med og bryne seg på andre, teste sin effekt på ulike miljøer, kort og godt kunne hente respons ifra andre landskap enn fra den grå murveggen bak pc`en. (Mens jeg bedriver denne form for egenterapi, forsøker jeg samtidig å fortrenge erkjennelsen av at de aller fleste mastergrader ender opp som bokhyllefyll, aller innerst i høyskolebiblioteket. Ubrukt og ulest, forvist til evig fortapelse i de mørkeste arkiver)

Gode tanker, gode uttrykk, gode budskap og gode ideer kan romstere så lenge de bare orker i eget hode, uten at de får muligheten til å bekrefte seg selv, uten at de gis muligheten til å eksistere og handle aktivt i verden utenfor. Da er det umulig å vite om alle disse tanker og ideer faktisk hadde noe å gjøre der ute, om de faktisk ville gjort en forskjell, om de ville hatt en effekt og betydning for andre enn deg selv. Det var når jeg satt og tenkte på akkurat dette jeg forstod at det nettopp er denne typer kvaler og bekymringer Volum er med på å eliminere. Nå skal jeg ikke sidestille min frustrerte mastergradsprosess med de arbeidsperioder alle våre spennende og dyktige Volumdeltagerne går igjennom, men jeg tror likevel de fleste skapende mennesker opplever mye av den samme type følelsen, om det så er hjemme i sitt atelier, i sitt musikkstudio, i redigeringsbua, ved forfatterpulten, i øvingslokalet eller på scena. De undrer på om sitt åndsmateriale noen gang skal få lov til å prege verden på noe vis, få være en fullgod del av den.

Nettopp det får de anledning til å realisere gjennom Volum. Der får de sin fortjente mulighet til å kommunisere sine nye spennende tanker, pakket in i et like spennende og originalt uttrykk. De får virkeliggjort dem, bekreftet dem ovenfor seg selv, samtidig som vi andre får lov til å ta del i denne nye spennende variant av virkeligheten. Og denne muligheten de gies til dette? - Det er Volum det - arena og utstillingsvindu for nye og gamle uttrykk, for det uprøvde og prøvde. En ny og fullgod bit av vår virkelighet som publikum, Volumdeltakere og vi i Volumstyret skal få lov til å oppleve til St. Hans. Denne Volumhelga skal jeg være ute så mye jeg kan, langt vekk ifra sterile intetsigende kontorlandskap. Og skulle jeg likevel finne meg selv sittende med blikket festet på en grå murvegg i løpet av den perioden, må det være fordi denne veggen er en del av en installasjon, med et eget budskap en av våre Volumdeltagere ønsker å kommunisere. Jeg føler meg beriket allerede.

Knut Egil

En verden av festivaler!

Et kjapt Google-søk på ordet «festival» gir overveldende 217 millioner treff. Wikipedia kan fortelle at en festival er en «begivenhet, vanligvis arrangert av et lokalsamfunn, som fokuserer på et unikt aspekt ved det bestemte samfunnet». En festivals funksjon er «å søke å møte spesifikke sosiale behov og oppgaver, samt å sørge for underholdning» (min oversettelse).

Alle festivaler har ulike temaer og mål. Religiøse festivaler hyller en bestemt gud og bringer troende sammen. Kulturfestivaler formidler kultur av ymse slag til publikum, det være seg musikk, film, dans, teater, litteratur, kunst eller annet. Historiske festivaler ser tilbake på historiske epoker eller markerer datoene for viktige historiske hendelser i en kultur. Noen festivaler konsentrerer seg om naturfenomener eller overganger i naturen, som for eksempel skifte i årstider. Andre kan være en måte for grupper av mennesker å feire seg selv på, slik som ”gay pride”-parader eller festivaler for etniske minoriteter eller lokalsamfunn.

Det finnes festivaler til ære for mat og drikke (som for eksempel International Soup Festival i Krakow eller Prairie Dog Chili Cookoff & World Championship Pickled Quail Egg Eating i Texas), for historiske personer (som Ibsen-festivalen) eller for ulike fagområder eller interesser (som Cambridge Science Festival eller Norsk Bridgefestival).

Det finnes en festival for bortimot hvert eneste merkelige tema man kan tenke seg. Hva med Penisfestivalen i Japan for eksempel? Eller Frozen Dead Guy Days i Colorado, som er basert på historien om en frossen, norsk bestefar? Det er i sannhet mye rart der ute. Andre underlige varianter finner du på askmen.com's uoffisielle kåring av verdens 10 rareste festivaler.

Kulturfestivalen Volum er en bitteliten fjert i Atlanteren i forhold til mange av verdens festivaler. Den er også forholdsvis ordinær – i alle fall sammenlignet med et par av de mer spesielle eksemplene nevnt ovenfor. Men allikevel er den noe helt for seg selv!
Volum ønsker å øke nærmiljøets kunnskap og interesse for lokalt talent, lokal skaperkraft og lokal kreativitet. Vi ønsker å bidra til et levende kulturmiljø, og jobbe for at Elverum kan bli et sted hvor det skal være mulig å leve av kunst og kultur. Volum bringer sammen et mangfold av kulturutøvere med rot i Elverum og omegn, og byr distriktets innbyggere på unike kulturopplevelser. Dette er Volums funksjon - og jammen blir det ikke god underholdning av det også!

Ranniz

Lina ser på: Nynorsk

En sjølransakende bloggpost denne gangen. Jeg stiller spørsmålet (og ikke uten hjertesukk): Hvorfor skriver jeg ikke nynorsk?

Jeg er fan av Olaug Nilssen og Tarjei Vesaas. Jeg leser gjerne Frode Grytten, Anna Gavalda i nynorsk oversettelse, Gunnhild Øyehaug og Tormod Haugland, Eva Jensen og Sigmund Løvaasen (som kommer fra min nabokommune, Trysil), Eldrid Lunden og Jon Fosse, Carl Frode Tiller og Ingrid Aanestad.

Jeg kommer, i følge det jeg kan skjønne og dessuten har lært, fra et område som bruker bokmål i skolen og det offentlige generelt, men som har så mange særtrekk i dialekta, at målet mitt (fra Elverum, som utgjør et veiknutepunkt i Sørøsterdal, en smeltedigel full av bygdinger, løtensinger, tryslinger, åmotinger og solunger) faktisk peker mer i retning av nynorsk enn av bokmål. Så sant jeg hadde prata som de gamle gjør, og slutta å knote slik jeg gjør etter flere år med sentrumsskole og byliv. Da norsklæreren min påpekte dette i tredje klasse på videregående, ble det ramaskrik blant de fisefine sentrumsungdommene (dvs. leiersinga fra Søbakken, for dem som er lokalkjente), som mest av alt ville få det til å høres ut som om de kom fra Oslo så snart de åpna munn). ("Den helvetes hovudstaden", sitat Olaug Nilssen). Kunne gjerne ha skrevi mer om Oslo her, men overlater det til Oalug Nilssen i første omgang.

Jeg har i flere år pukka på retten min til å skrive gras, mjølk, hjematt istedet for hjem igjen, sjøl istedet for selv. Jeg prøvde meg ei stund på sjølv (med v), men fikk beskjed om at det er nynorsk, og man må være konsekvent. Jeg prøvde meg ei stund med "å sjå", men fikk høre at det er nynorsk, og at jeg skriver bokmål. Jeg måtte overbevise veilederen min på masterstudiet om at jeg helt fint kunne skrive a-endelser på verb, bare jeg gjorde det konsekvent (han handla inn mat, jeg oppdaga noe nytt) og jeg skriver for eksempel "denne omarbeida versjonen" istedet for "den omarbeidede" (noe så tungt og heslig skal du lete lenger etter).

Kanskje er dette takket være 1) norsklæreren min på videreående, som åpna for bruk av radikale bokmålsformer "så lenge man bruker dem konsekvent" og 2) Arild Linneberg, som jeg har lest litteraturvitenskapelige tekster av, og fikk ståpels på ryggen da jeg oppdaga at det var lov til å skrive slik. 3) det har heller ikke vært dumt å lese Rune Christiansen, Kyrre Andreassen eller Thure-Erik Lund, 4) og det var frigjørende å lese lokale dialektinnslag i for eksempel Sigmund Løvaasens romaner Nyryddinga og Brakk, og Adelheyd Seyfarts Fars hus.

Men når det gjelder flere av de jeg nevner ovenfor (Andreassen, Linneberg, Christiansen, Lund) kommer de fra områder med utstrakt bruk av diftonger. De skriver at de veit, de blei og noen ble til og med kanskje heite om øra. De sitter på stein, får vondt i et bein. Her i Elverum er det svært lite bruk av diftonger i dialekta - vi har såkalt monoftongering. Det vil si at jeg sitter (eller sitt) på en sten, får vondt i benet, og det betyr IKKE at jeg dermed sagt later som om jeg kommer fra finere Frogner. Hvis jeg hadde røkt (røyka), ville jeg gått ut for å røke, ikke for å røyke. Og ville følt at jeg prater bred (ikke brei) dialekt når jeg sier det. Som demonstrert overfor, skulle jeg ønske det var mer akseptert at jeg skriver perfektum mer slik jeg snakker det: har skrevi (og jeg oversetter, for språkdøve: har skrevet), har kømmi (har kommet), har vøksi opp (vokst opp), har fønni (har funnet), har vønni (har vunnet). Jeg har dessuten lyst til låne mange nynorske sterke verbformer. Jeg vil heller skrive at jeg sitt (sit) enn at jeg sitter, at jeg kjem enn at jeg kommer.

Jeg konkluderer med at det er lettere å bruke (og få aksept for) mine radikale ønskeformer/dialektformer skjønnlitterært, altså kunsterisk (fordi kunsten skal være FRI), enn det er å bruke dem i offentlige brev, masteravhandlinger, rundskriv og rapporter. Jeg er sjøl tilhenger av at saklige, vitenskapelige, informative tekster skal være leselige og konsekvente uten for store krumspring og barrierer (jeg er ofte ute med den mentale rødpennen når jeg leser andrs tekster). Jeg innser at ingen avis vil ansette meg som journalist dersom jeg ikke kan fire på krava og underordne meg en mer konservativ (eller "normativ") bokmålsform.

Men når det kommer til kunsten, blir jeg trassig og personlig, og snur opp ned på disse krava. Enten det er hjemlengselen som gjør seg utslag, urspråket mitt, barndomsspråket, som vil opp og fram, eller om det er lysten til å skrive underlig, overraske, gjøre ting litt vanskeligere.

Jeg vet at hedmarkinger som f.eks. Liv Nysted har gått over fra bokmål til nynorsk i voksen alder, og føler seg friere med det. Men jeg klarer ikke få meg til å skrive helt nynorsk sjøl. Hvorfor?

Tam tara tam:

Jeg tror det har å gjøre med de forbanna orda eg og ikkje å gjøre. Det er UMULIG for meg å komme forbi orda eg og ikkje. De klinger ikke i munnen min. I andres nynorske munner, gjerne. Vakkert. Men ikke i min. Fremmed, heller. Konstruert. Jeg skulle konstruere mitt eget språk, med jeg og ikke, med hjematt og sitt på en sten, sitt i sola og strekk på et ben. Men så spørs det bare: Vil noen ha det, og lese det?

Lina

Rotlaus ungdom, kom til Elverum, kaup dykk hus

Å slå seg til ro i denne flyktige verden, full av endringer og muligheter, er jammen ikke lett. Slik sett var det enklere før. En visste både i geografi, borgerstand og yrke hvor en hørte hjemme. I dag er det verre – vi må velge vår identitet gjennom jobb, fritidssysler, interesser, tilholdssted og nettverk i et mylder av informasjon og handlingsmuligheter. Begrensning er så å si et ukjent begrep. Vi kan erobre hele verden, samtidig som det å faktisk velge ut noe, fort gir følelsen av å ha skuslet bort en rekke andre valgmuligheter.

Sammen med Sølvi har jeg valgt å kjøpe hus i Elverum. Og ja, jeg har ofte tenkt, slik jeg vil tro de fleste andre i vår livssituasjon også har tenkt, at ”nå blir jeg gjeldsslave, nå blir jeg låst, alle veier er lagt for meg. Min handlingsfrihet er borte, jeg må gjøre det som forventes, nå må jeg bli voksen, jobbe hundre prosent, få unger, slutte å leke, slutte å feste, slutte å plystre, gå med lutet rygg, kutte kontakten med alle, slutte å dra på ukeslange turer. Bare alvor, bare slit. Takk og farvel til livet, the bells tolls for me Hemingway!”

Dette er selvfølgelig tull.

Nå veit jeg hvor min base de nærmeste årene er. Et spørsmål mindre å gruble seg syk på. Nå kan jeg med trygghet vende blikket mot den store verden, vel vitende om jeg har noe stabilt og eget å vende tilbake til når inntrykkene har blitt mange og må bearbeides. Og skulle jeg bli veldig hjemkjær og stort sett holde meg hjemme, kan jeg et steinkast østover tre på meg skia og gå inn i skogen - gå mange mil, både i og utenfor oppkjørt løype. Et steinkast vestover, og jeg kan sjøsette min kano i Glomma, og padle med fiskesnøret på slep, samtidig som jeg kan kikke på både beveraktivitet og et rikt fugleliv. 5 minutter med sykkel nordover, og jeg kan få meg denne kaffelatten, akkompagnert av dagens aviser og fremmende mennesker å studere, hvis det er sånn at slike behov skulle melde seg. Sørover, øh, har jeg metropolen Kongsvinger innen rimelig kjøreavstand. Og rett utenfor stuevinduet har jeg plass nok for min egen snikkarbod, nok teltplass til alle mine venner og kjente, og en arena for et helt mesterskap i kubb. Hva mer kan en begjære?

Et rask kikk på boligprisene, og en romslig base i Elverum koster bare halvparten av hva et knøttlite krypinn i tigerstaden koster. Samtidig trenger ikke månedlige utgifter på et lån å bli så mye mer enn en gjennomsnittlig husleie, i hvert fall ikke når en er to om det. Og Elverum er en by i vekst, en del spennende prosjekter og nybygg er på gang – Mest sannsynlig kan du selge boligen din for mer enn det du ga.

Jo da, det trengs sikkert en del tiltak og initiativ på kulturfronten. Flere tilbud bør bli etablert i Elverum, men dette er jo spennende utfordringer å ta tak i for alle oss kunst- og kulturinteresserte.

Kom til Elverum, slå dere ned. Den øvrige verden vil fortsatt være der ute, innenfor god rekkevidde for utforskning.

Vi vil ha unge, kreative naboer.

First, we take Elverum. Then we take the world.

Knut Egil